Da det gikk an å kjanke

Da jeg vokste opp var det kjanking om vinteren. Det var vel ikke lov, men det ble ikke et avisoppslag av at noen hadde gjort det heller.

Vet du ikke hva kjanking er sier du? Det er nok et ord som er på vei til å dø ut, fordi det ikke er så lett å få kjanket lengre. Dette på grunn av at veiene saltes. Å kranke er å henge bakpå en bil eller buss, og holde i støtfangeren, så står man slik mens bilen/bussen kjører på snø.

Når det står tre stykker slik bak en bil, så må jo sjåføren ha oppdaget det, selv om man ikke så de i speilene, men få gjorde noe med det. I dag ville nok man ha skreket om trafikksikkerhet og livsfarlig. Og man gjorde det uten hjelm, tenk på det ungdommer! 😀

En gang jeg sto slik bak en bil, da var vi vel tre samtidig som hang der i ca. 50 km/t, så kjørte vi over et bekkalokk. Det var bare meg av oss tre som traff bekkalokket, det gjorde at beina mine forsvant bakover, så der hang jeg bare etter armene bakpå en bil i 50 km/t og tenkte hva gjør jeg? Så jeg gjorde det som måtte gjøres, brukte alle magemusklene jeg hadde og kom meg opp på huk igjen.

Ufarlig er det jo ikke å henge slik bakpå en bil, men hørte aldri at noen hadde skadet seg heller. I Bergen er det umulig å gjøre slikt lengre, man salter jo veiene bare det nærmer seg 0 grader. Veiene er blitt sikrere, men det gjør at kjanking forsvinner fra språket vårt :p